Kort innføring: Radikalisering

Radikalisering forstår som prosess der en person i økende grad aksepterer bruk av vold og/eller voldstrusler for å nå politiske, religiøse eller ideologiske mål. Det er bestandig flere og sammensatte faktorer som avgjør en person radikaliseres i retning voldelig ekstremisme:

• Personlige faktorer som for eksempel; søke etter identitet, mening i livet og tilhørighet.
• Relasjonelle og sosiale faktorer som for eksempel; opplevd utenforskap, manglende farsfigur i livet, rasisme, stigmatisering og urettferdighet.
• Storepolitiske og globale fenomen som for eksempel; krig, migrasjon og kapitalisme.

I en radikaliseringsprosess vil faktorer på ulike nivå blandes sammen til en uheldig cocktail, som gjør at vedkommende ender opp som voldelig ekstremist. Ofte veves mindre fortellinger sammen til et klart og tydelig konspirasjonspreget narrativ om ”oss og/eller dem” som legitimerer bruk av vold som eneste løsning. I de fleste tilfeller foregår en radikaliseringsprosess i relasjon til andre som påvirker, støtter og motiverer vedkommende. Selv om det finnes eksempler på det motsatte, vil dette være en prosess som pågår over tid.

Det kan være flere grunner til at noen finner veien inn i radikaliserte miljøer. Ofte er det like mye personlighet som utenforstående faktorer som forklarer hvorfor en person går inn i en slik prosess. Identitet, tilhørighet og fellesskap er viktige stikkord. De har gjerne falt litt utenfor samfunnet, og sliter med å finne noe de hører hjemme i. Krenkelser, kriser og andre negative opplevelser kan også være årsaker til at noen mennesker trekkes i denne retningen, da deres sårbarhet kan gjøre dem ekstra mottakelige for nye budskap. Noen søker aktivt etter rettferdighet, og andre drives av et ønske om hevn. Har de vært utsatt for traumatiske hendelser selv, kan også et instinkt om å beskytte seg selv eller andre mot fare være en pådriver.

Veien ut av en radikaliseringsprosess kan være vanskelig. Steget inn i prosessen er ofte basert på følelser, og det krever derfor en omstilling for å bryte ut. Man trenger et støtteapparat for å få det til, og endringen skjer ofte gradvis. I begynnelsen ser man gjerne ikke behovet for endring, fordi man endelig tilhører et fellesskap og har noen som forstår. Kanskje er man også redd for hva likesinnede vil si om man forlater miljøet. Samtaler, støtte og oppfølging er viktige verktøy for å få personen til å reflektere over eget liv og ta aktivt ansvar for egen fremtid. Videre må man jobbe hardt for å få til handling og for å vedlikeholde og hindre tilbakefall.

Å forebygge mot radikalisering er viktig, og det krever et tverrfaglig samarbeid. Hele samfunnet må bidra, og både skolen, familien, nærmiljøet, kommunen og frivillige organisasjoner har et ansvar. Som enkeltmenneske kan du bidra ved å melde fra dersom du er bekymret for at noen er i faresonen for å bli radikalisert, for eksempel ved å prate med skolens helsetjeneste om en venn som har forandret seg eller melde fra til politiet om mer alvorlige tilfeller.