Hva er radikalisering?

Radikalisering er prosessen der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå sine politiske, religiøse og/eller ideologiske mål. Med voldelig ekstremisme menes personer som er villige til å bruke vold for å nå slike mål.

Det er viktig å skille mellom radikalisering og det å være radikal. Det er virkemiddelet, altså viljen til å bruke vold, som er sentral. Radikalisering og voldelig ekstremisme kan skje innen alle typer ideologier eller politiske retninger, noe vi har sett både i Norge og resten av Europa.

Det er vanskelig å gi en konkret oversikt over hva som skjer med en person i en radikaliseringsprosess. De sosiale faktorene i en radikaliseringsprosess er ofte viktige. Sentrale elementer kan være gruppedynamikk, dramatiske hendelser, endring av vennekrets, tilbaketrekning fra samfunnet og/eller karismatiske lederskikkelser. Hvordan en radikaliseringsprosess skjer vil variere, og kan fortone seg på svært ulike måter for ulike personer. Samtidig finnes det noen karakteristiske trekk det er mulig å fange opp. 

Les mer om "Bekymringstegnene"

Kjennetegn for radikaliseringsprosessen

Prosessen karakteriseres gjerne ved følgende utvikling:

• utvikling av et ensidig verdensbilde
• ikke rom for alternative perspektiver
• drastiske handlinger, som støtte eller oppfordringer til vold, anses som nødvendig
• en tanke om at hensikten helliger midlene

I de to første punktene over, utvikling av ensidig verdensbilde og at det ikke rom for alternative perspektiver, legger vi at en person utvikler et svart-hvitt bilde av verden hvor det skapes et tydelig skille mellom «oss» og «dem». Her dominerer enkle fiendebilder og enkle løsninger. Personer med ensidige verdensbilder vil helt naturlig oppfatte det som at de forvalter den objektive sannheten, altså at deres måte å se verden på er den eneste rette. De har ofte en oppfatning av at den som eier den objektive sannhet ikke trenger alternative perspektiver eller nyanser.

Det er viktig å understreke at personer som har oppfatninger som beskrevet over, ikke trenger å støtte eller oppfordre til vold. Eksempelvis vil strengt religiøse miljøer innenfor enhver religion kunne plasseres innenfor flere av disse kategoriene.

De to neste momentene, at drastiske handlinger anses som nødvendige og at hensikten helliger midlene, knyttes til handling: enten støtte til handling, oppfordring til handling eller å selv utføre handling. Veien fra oppfatninger som i de to første punktene over, til at handling er helt nødvendig, kan være kort. Enkelte personers verdensbilde kan oppleves så akutt og alvorlig at drastiske handlinger er nødvendig og rettferdige, slik at hensikten helliger midlene.

Den diskret og ikke-kriminelle adferden som preger mange i en radikaliseringsprosess gjør dette utfordrende å identifisere eller overvåke for politi og andre aktører. Det er en gråsone mellom marginaliserte personer og utvikling mot ”uheldige” miljøer (parallellsamfunn), og de som utvikler seg til en direkte trussel mot storsamfunnet som de ikke lenger har lojalitet til. De som befinner seg i en radikaliseringsprosess men ikke oppfordrer til eller bruker vold, kan fortsatt utgjøre en trussel.